Kopi av melding:

Anne: Først og fremst vil jeg si at dette er trist lesning,men jeg synes det også er leit at du nå må spille roller mens det gjør så vondt inni deg. Du har fått mange råd her om at du ikke skal vise følelser,være blid og grei osv.. Jeg hadde aldri greid det,da jeg er for følsom og rett ut til at det hadde fungert. Først hadde jeg blitt sjokkert,så hylt og grått,før jeg tilslutt hadde blitt sint. Ikke at det nytter,men jeg tror rett og slett at du ikke har godt av å spille blid og fornøyd når du ikke har det bra,og kanskje kunne ha trengt å avreagere litt når du har han i nærheten? Opprinnelig postet av Kine og Tassen

Kopi av melding:

Gi slipp... reis hjem, greit å si du drar hjem til han, men ikke spør om han vil følge deg for om han ville det så hadde han selv tilbudt det. Ikke legg press på fyren, da trekker de seg. Dere blir sammen igjen om det er meningen.. bare gi det tid. Elsker han deg ikke er du bedre tjent med en annen. Mange er sammen med venner i sånne tider. Kanskje han støtter seg til en venn han og. Selvom det kan være irriterende så er det ikke så mye å gjøre med det. Men nå reiser du jo hjem for en stund og det tror jeg er bra for dere begge. Er det forresten din leilighet? Opprinnelig postet av Lopke

Kopi av melding:

Syns hele greia er blitt rar jeg, plutselig kutter han ut meg, plutselig gir han f... i eksamene sine(han har ALLTID vært flittig med sånn...), sitter og spiller playstation hele dagene, og langt utpå natt.. Rett som det er, alt på en gang.. hele personen forandret, skjønner ikke bæret!

Kopi av melding:

Fyrst av alt; føler veldig med deg Anne. Du er tøff som klarer deg så bra til no, ikkje lett å halde maska.. Kopi av melding: Syns hele greia er blitt rar jeg, plutselig kutter han ut meg, plutselig gir han f... i eksamene sine(han har ALLTID vært flittig med sånn...), sitter og spiller playstation hele dagene, og langt utpå natt.. Rett som det er, alt på en gang.. hele personen forandret, skjønner ikke bæret! Kjenner igjen dette. Då eg og min kjæreste hadde vore sammen i 2 år, blei han plutselig lei.. Han sa at han ikkje orka å ha andre å tenke på til ei kvar tid.. Etter kvart var det følelsane han var usikker på, osv. Vi budde sammen, og han sa at eg kunne fortsette å bu der, men eg flytta heim. I ein mnd oppførte han seg som han var 15 år, spelte playstation med kompisar heile dagane, pilsa om kvelden sjølv om han skulle på jobb dagen etter, festa heile helgene, og avreagerte skikkelig. Han brukte så mykje tid og krefter på å ta igjen det "tapte", og på å nyte å vere fri, at eg trur ikkje han tenkte på meg i det heile tatt. Han sa faktisk at han ikkje savna meg, og at han hadde det supert. Kjente han ikkje igjen. Eg låg heime med tlf i handa kvar kveld og tvinga meg sjølv til å ikkje ringe/sende mld. Sprakk berre 4 gongar i løpet av ein mnd. Men det var knallhardt! Så plutselig, etter litt over ein mnd, begynte han å sende meldingar. Han ville finne på noko.. Jaja, det kan vi vel, sa eg.. (inni meg tenkte eg JIPPI!) Etter kvart kom det fram at han savna meg osv, om vi skulle prøve igjen og sjå kor det gjekk. Det gjorde vi, og vi har no vore sammen i 4 år, og til sommaren skal vi bygge hus sammen. Så gi han litt tid, ver tøff. Og er han verkeleg gla i deg så kjem han tilbake. Dei treng av og til litt tid til å vere guttunge, men dei blir lei av det også.. Ikkje alltid så gøy som dei trur å vere singel. Dei treng berre litt meir tid enn oss før det går opp for dei. Mannfolk har det med å berre leve i nuet, og ikkje tenke framover.. Lykke til Anne, og stå på! Så ordnar det seg om det er meininga, om ikkje så ventar det ein enda bedre for deg ein plass der ute. Sjølv om du ikkje trur det no. Stor klem til deg! Opprinnelig postet av Gunvor, Løkki og Belinda