Kopi av melding:

Når man når en viss alder i livet, jeg vet ikke nøyaktig når det inntreffer, så kommer man til et punkt hvor man løsriver seg fra foreldrene og blir selvstendig. Mest sannsylog så er det kanskje en prosess som skjer gradvis. Jeg stoler ikke 100% på min mor, selv om hun er en handlekraftig og høyst oppegående dame på noen og seksti. Jeg stoler ikke 100% på hesten min heller, dyr ert og blir uberegnelige uansett hva man måtte mene... Men hun er en hest jeg snur ryggen til, hun kommer ikke og tar meg - jeg holdt på å si bakfra..." (*Fniiiis*) Jeg stoler heller ikke 100% på de vennene jeg har. Det har ingen ting med om de sladrer, går bak ryggen min, baksnakker, bryter løfter etc, det har noe så enkelt med å gjøre at SANNHETEN er vanskalig å finne ut av i uoverensstemmelser, fordi mennesker oppfatter den så forskjellig ut i fra sitt egent ståsted... Jeg tror jeg stoler aller mest på meg selv, og ved å være selvkritisk og vurderene tror jeg at jeg i de fleste situasjoner klarer å ta de rette avgjørelsene... Opprinnelig postet av BirreogVickie

Kopi av melding:

ja jeg synes uansett det er trist at det er så mange her som ikke kan stole på foreldrene sine.. Opprinnelig postet av Lopke