hestemarked.no - Norges Største Hestemarked! [ Hest / Ponni / Hesteutstyr / Rubrikk annonser / Kjøp / Salg / Stall / Debatt / Kurs / Nyheter / Ridehesten / Rytter / Webshop / Hestebutikk / AUksjon / Nettbutikk ]

MIX - for Hest og Hund!

MIX - for Hest og Hund!

Brukernavn:	Passord:		Velg språk
Lagre passord

Alle fora

Hest - Generelle forum

Diverse

Historier om hest på glattisen

MERK: Du må være registrert for å kunne sende et svar.
For å registrere, klikk her . Registrering er gratis!

Skjermstørrelse:

Brukernavn:

Passord:

Format modus:

Format:

Melding:

* HTML er AV
* Forumkode er PÅ

Smileys

[quote]Da jeg hadde min første hest var jeg og en vennine ute på tur en vinter dag. Det var såpe glatt men hesten hadde brodder så det gikk knirkfritt helt til vi skulle hjem. Et eller annet sted på turen misten hesten min en fram sko. På det føre vi var på var det krise og vi oppdaget ikke det før vi skulle ned en bakken som ente i en bru uten gjerde. Jeg hoppet av får å prøve å leie Ezorba etter meg ute på kanten der det kanskje ikke var så glatt. Det gikk bra til vi nesten var i bånd av bakken. Da startet mareritte. Det var speil is og hesten min på 500 kg begynte å skli. Jeg sto foran og røvde å stoppe henne,men jeg hadde ingen mulihet. Ezorba sto på fire stive bein med meg foran og vi nærmet oss brukanten ubønnhørlig. Jeg husker fortsatt at det lynte gjennom hode mitt at vi kom til å treffe de store steinene som stakk opp av vannet. Utrolig nok stoppet vi 1/2 meter fra kanten. Både jeg og hesten min var helt satt ut av skrekk. Der og da hadde jeg vært sikker på at vi kom til å skli utfor kanten og ende i en sikker død.

Noen år senere var jeg og samme veninne ute på tur. Hun hadde nylig fått seg ny hest som var litt stressa. I en bakke skulle vi la hestene strekke på seg. På et eller annet vis klarte hesten til veninnen min å skli og falle så den havnet på siden. Hun prøvde å reise seg men fikk ikke fotfeste. Vi var ikke så gamle den gangen og så klart fikk vi helt hetta. Vi dro og dytta får å få henne på beina,men uansett hva vi prøvde på så lå hesten fortsatt rett ut på isen. Vi var redde for at den skulle fryse ihjel der den lå. Vi prøvde å få hesten min til å trekke den ut et sted der det var letter for den å så fotfeste,men uten tau gikk ikke det heller. Tilslutt satte jeg meg på hesten min og sprengred til nærmeste hus for å få hjelp. Med noen voksene mannfolk klarte vi å få stabbla hesten på beina. Heldig vis var hun like fin og godt var det.

Er det noen flere som har noen skrekk historier på isen  med hest å fortelle om?[:)]

[i][right]Opprinnelig postet av RenateogKillan[/right][/i]
[/quote]

Kryss av her for å inkludere signatur fra din profil.

E M N E H I S T O R I K K
RenateogKillan	Postet - 16/01/2007 : 12:22:22
	Da jeg hadde min første hest var jeg og en vennine ute på tur en vinter dag. Det var såpe glatt men hesten hadde brodder så det gikk knirkfritt helt til vi skulle hjem. Et eller annet sted på turen misten hesten min en fram sko. På det føre vi var på var det krise og vi oppdaget ikke det før vi skulle ned en bakken som ente i en bru uten gjerde. Jeg hoppet av får å prøve å leie Ezorba etter meg ute på kanten der det kanskje ikke var så glatt. Det gikk bra til vi nesten var i bånd av bakken. Da startet mareritte. Det var speil is og hesten min på 500 kg begynte å skli. Jeg sto foran og røvde å stoppe henne,men jeg hadde ingen mulihet. Ezorba sto på fire stive bein med meg foran og vi nærmet oss brukanten ubønnhørlig. Jeg husker fortsatt at det lynte gjennom hode mitt at vi kom til å treffe de store steinene som stakk opp av vannet. Utrolig nok stoppet vi 1/2 meter fra kanten. Både jeg og hesten min var helt satt ut av skrekk. Der og da hadde jeg vært sikker på at vi kom til å skli utfor kanten og ende i en sikker død. Noen år senere var jeg og samme veninne ute på tur. Hun hadde nylig fått seg ny hest som var litt stressa. I en bakke skulle vi la hestene strekke på seg. På et eller annet vis klarte hesten til veninnen min å skli og falle så den havnet på siden. Hun prøvde å reise seg men fikk ikke fotfeste. Vi var ikke så gamle den gangen og så klart fikk vi helt hetta. Vi dro og dytta får å få henne på beina,men uansett hva vi prøvde på så lå hesten fortsatt rett ut på isen. Vi var redde for at den skulle fryse ihjel der den lå. Vi prøvde å få hesten min til å trekke den ut et sted der det var letter for den å så fotfeste,men uten tau gikk ikke det heller. Tilslutt satte jeg meg på hesten min og sprengred til nærmeste hus for å få hjelp. Med noen voksene mannfolk klarte vi å få stabbla hesten på beina. Heldig vis var hun like fin og godt var det. Er det noen flere som har noen skrekk historier på isen med hest å fortelle om?
14 S E N E S T E S V A R (Siste først)
-Bluekikki-	Postet - 07/04/2007 : 18:50:38
	Den eneste hest på glattisen- historien jeg har, er da jeg engang skulle leie Blue inn igjen fra beitet. Langs den veien var det speilblankt noen steder, og et lite lag med kramsnø noen andre steder. Og Blue hadde jo nettopp gått over snøen, så han hadde klumper med snø under hovene, så broddene mistet sin funksjon når vi kom ut på glattisen. Det var rett utenfor stallen at vi, etter at jeg prøvde å gå der det var snø, kom ut på et ganske stort område med glattis. Blue fikk litt panikk når han merket at han sklei, og det endte med at han sprang i full fart forover. Og jeg, som også hadde rimelig glatte sko, ble hengende etter i leietauet, uten nubbsjangs til å stoppe ham. Så hesten langet ut i trav over isen, og jeg `sto på sko` etter. Ganske skummelt der og da, men det gikk jo bra. Blue Shannon - My dream, my past, my future...
*Skogli_Western_Riders*	Postet - 07/04/2007 : 11:01:07
	Venninna mi og jeg var ute på ridetur vinteren for et par år tilbake. Hun på barfothesten sin Jack og jeg på DV hesten min Lillegutt Robin. Vi skulle bare ta en rolig kort tur for å skritte dem ned litt. Der vi red over det snødekte jordet kunne vi ikke se hva som lå under snøen. Vi kon til et litt flatt området rett nedenfor en svak bakkehelling. Under der lå det speilblank is å lurte på oss. Jack gikk foran med sine kraftige og store uskodde høver og i samme øyeblikk begynte han å skli. Det gikk så sakte og elegant og helt uten dramatikk der beina hans skled lengre og lengre fra hverandre helt til han tilslutt lå overrasket på bakken. Eieren hans steg forsiktig av han mens han lå der helt stille og rolig på isen. Det var vel den meste elegante avstigningen jeg noen sinne har sett tror jeg. Jack forsøkte å reise seg et par ganger men uten hell. Det var som å se Bambi på glattisen men uten frykt og redsel, bare litt forvirret og overrasket. Hesten min Lillegutt Robin brydde seg svært lite om kompisen sin som lå der hjelpeløst på bakken. Han var visst opptatt av mye viktiger ting, nemelig å spise små isbelagte gress tuster som stakk opp av snøen. Går det bra? spurte jeg. Jada, vi skal nok få han på beina igjen svarte eieren hans rolig og avslappet. Hun smilte og sa "du kan jo ta noen bilder mens vi ligger her sa hun. Hun visste at jeg nesten alltid hadde med kameraet mitt. Jack så på eieren sin med et blikk som spurte "Hva gjør jeg nå da mor?" Eieren hans forsøkte å feie bort litt av snøen rundt Jack for å finne et sted som ikke hadde speilblank is til underlag. Halvannen meter bortenfor var det fast og ru grunn så hun forsøkte å vise det til Jack og lokket forsiktig på han "Kom da gutten min!" Det som så skjedde er noe av det merkeligste jeg har sett en hest gjøre. Jack begynte faktisk å åle seg bortover mot matmor og den trygge flekken. Og først da han var fremme hos matmor og overbevist om at det var sikker grunn under høvene hans reiste han seg rolig opp igjen. Jack og eieren hans har et helt spesielt samarbeid og forståelse sammen men jeg måtte virkelig ta av meg hatten for det som jeg nettopp hadde vært vitne til. Det var bare helt utrolig og spesielt. Eieren hans satte seg opp igjen og vi fortsatte skritteturen vår men nå gikk vi ut på den grus strødde veien for sikkerhets skyld. Lillegutt Robin gryntet misfornøyd over å måtte gå fra de resterende gresstussene som var igjen og det var visst det eneste som plagde han der og da.
RenateogKillan	Postet - 15/02/2007 : 21:46:18
	Uff det med å få hest over beine har jeg vært borti også. Senest sist vinter hvor jeg og Killan hadde vært på en bedaglig tur en vinter kved. Jeg var ikke helt oppmerksom og Killan gikk på lang tøyler. Killan tråkka på kanten av fortauer og falt over på siden. Det gikk så fort at jeg ikke rakk å sparke beina ut av stigbøylene. Knet mitt smalt i asfalten med 500 kg hest oppå. Det gjorde så inne h vondt. killan reiste seg med en gang og beine mitt som var helt lamma han fast i stigbøylen. Nå har jeg heldig vis en hest som ikke stikker selv om den er løs. Jeg klart å komme meg løs og fikk sjekket at alle beina til Killan kom fra det uten store skader. Bare noen skrubbsår. Men bine mitt var en annen sak. Det var fortsatt et stykke til stallen. Jeg viste jeg ikke kunne komme meg hjem for egen maskin,men ville jeg klare å komme i salen. Jeg hadde ikke mange valg. På en eller annen måte under ulidelige smerter klarte jeg å komme meg opp i salen. Det var så vondt at det svimla for meg og nå måtte killan komme seg hjem på egen hånd. Mor hadde nok med å bite tenna sammen for ikke å grine. Vel hjemme i stallen igjen fikk jeg salt av. Sjekka beina til killan igjen og krøkt meg ut i bilen. Ville ikke se på beine før jeg kom hjem. Da jeg endelig kom hjem hadde jeg en kul på størrelse med et egg oppå kneskålen og flere sår. Måtte gå på krykker i flere dager. Men heldigvis er kneet helt fint nå.
Zanachic_Freckle	Postet - 22/01/2007 : 00:44:22
	For noen år siden i januar var jeg ute og red på en "gal" kaldblodstraver. Den hadde til vane å alltid ta ut på hjemveien og jeg som da var en "verdensmester" av en fjortis, var sikker på jeg kunne klare venne den av med det. Denne rideturen gikk alt galt. Hun hadde på seg broddsko, så hadde ingen problemer med glatta, så jeg var ikke veldig nervøs når hun begynte å vise tegn til at hun ville løpe avgårde med meg, og når hun satte avsted begynte jeg med den vanlige bremsinga mi og prøvde å roe henne ned. Det funket jo alltid. Men denne dagen var hun ekstra sprek og nektet å høre på min beroligende stemme og draende hender. Vi nærmet oss en krapp sving og jeg tenkte at jeg skulle prøve å ri helt ut i svingen for å få den så slak som mulig, mens jeg dro alt jeg maktet i tøylene for å stoppe hesten. Plutselig hørte jeg et "klink" og så en hestesko fly avgårde. Det var selvsagt den venstre forskoen og svingen... Den var mot ventre. Jeg slapp alt av tøyler i svingen for å gi hesten mest mulig balanse og håpte det ville gå greit, men neida. Hun gled på den skoløse foten og veltet over meg. Og jeg kan si dere det at 500 kilo kaldblodstraver over hele det venstre benet fra hofta og ned, det gjør vondt. Hesten fikk et par små skrapsår og den ene stigbøylen gikk i stykker, mens jeg ble kjørt i all hast til legevakta etter å ha ligget i kulda og ropt om hjelp en god halvtime. Heldigvis var ingenting brukket, men jeg fikk et dårlig kne som alltid gjør vondt når jeg bøyer det, selv nå, flere år senere.
T. Boysen	Postet - 20/01/2007 : 05:26:13
	"Stjeler" denne historien fra min niese, som har en litt livligere hest enn oss - en friskus av en araber. Tidlig denne uken kom et tynt snølag oppå blåholka, og den var så våt at det dannet seg kladder i høvene - så selv broddskodde hester mistet grepet - viste det seg. Ved innslipp ble det litt stress og mas med hestene, for alle ville først inn til middag. Da Ali ikke fikk komme i første pulje ble han en smule frustrert, og gorde et par krumspring, som resulterte i at han stupte forlengs og tumlet overende. I kampen for å komme seg på beina igjen, på delvis blåis, delvis kram sne, klarte hans selvfølgelig å sparke seg solid på begge forbein med broddene. Det så meget dramatisk da han kom inn og silblødde fra begge forbein, så veterinær ble tilkalt - og neste telefon gikk til MEG: "Taaante - Ali har tryna på isen og silblør!!!" Jeg heiv bandasjer, kompresser, støttebandasjer, Bacimycin, Pyrisept og alt annet jeg kunne finne av sårbehandlings-materiale i en pose og "feis" opp til stallen (har heldigvis 4-hjuls-trekker...). Jeg fryktet jo at han hadde skadet forknærne eller andre ledd, evt. noen sener osv. Ved syn på hesten, kunne jeg berolige min noe skjelvne niese: Dette ser ikke så ille ut, bare noen sår på begge frampiper, som ikke så så dype ut at sener var skadet. - Men selvfølgelig hadde det blødd kraftig, og sett riktig så dramatisk ut. Jeg valgte å ikke gjøre noe mer før veterinæren kom, bare berolige engstelige heste-eiere. Og NÅ kommer egentlige det litt spesielle med denne historien: Veterinæren som skulle komme het Martin, og da han kom inn i stallen, kikket han på meg, rakte frem hånden og sa: "Ja, det var lenge siden..." Jeg vred hjernen i noen sekunder, og SÅ gikk det et lys opp for meg: Denne veterinæren var den samme studenten som for 22 år siden hadde sittet nattevakt i 5 netter og VÅKET over og passet på min gamle Pernille (mor til Sunniva) som da var operert for tarmslyng OG overlevde, 20 år gammel og 6 mndr. drektig. At hoppa overlevde, har jeg alltid tillagt denne trofaste og flinke studenten - altså Martin. Mens han stelte sårene til Ali, mimret vi om disse dramatiske dagene med Pernille - og han glemte henne aldri. Hun var hans "ildprøve" som student. Han syntes derfor det var hyggelig å hilse på Sunniva, føllet hennes. Og jeg kunne også fortelle ham at det føllet som lå i magen til Pernille den gangen også lever i beste velgående (i en annen stall). Så - takket være "tryningen" til Ali, fikk jeg - for første gang på 22 år virkelig TAKKET han som våket over, trøstet og "reddet" Pernille! Nå er det (endelig) blitt vinterføre, og når hestene nå snart skal skos igjen, kan jeg love at det skal bli montert hoofgrip i alle skoene til både Ali og min Sunniva.
Don-Pedro	Postet - 20/01/2007 : 03:17:35
	2 hester her på stallen ble avlivet for noen år tilbake. Den enne ble longsjert, uheldigvis var det noen putter / is på bakken (kjenner ikke til historien 100%) hesten trøkket der og brakk bena tror jeg, samme med den andre - stod ute i paddocken - skled og brak bena. Tenk, ha hesten sin ute, solen skinner og man kommer ut og finner hesten liggende på bakken................. Jeg passer vertfall godt på glatte veier, der har hestene vertfall ingenting å gjør! Går heller en halvtime annen vei jeg.
Spendas	Postet - 20/01/2007 : 02:15:31
	Huff, jeg har en hest på glattisen-historie som egentlig er ganske fæl... Det var i februar i fjor det hele skjedde. Det hadde regnet, så frosset på, og absolutt HELE verden var dekket av is! Ikke bare veier, men jorder, skog - ALT var speilholke! Og samboeren min skulle slippe hestene ut... Ute i gjerdet hadde vi strødd godt langs "tråkket" fra porten og til forhekken, så våre barfothester greide greit å gå der. Men så var det sånn denne dagen, at den andre hesten på stallen som også vanligvis er barfot, hadde fått sko på seg for en periode. Så denne morgenen når de slapp ut, kunne jo han bare gi gass og løpe på hvor det skulle være - noe han også oppdaget fort! Så han la i vei i glade sprang over isen! Så kom min gamlefar ut etter, og siden det er han som er sjef i flokken - OG han er glad i et skikkelig "veddeløp", kan det jo bare ikke forekomme at andre i flokken løper uten ham, og det kunne heller ikke falle ham inn at det skulle være mer glatt for ham enn for de andre! Desverre... Så han halset avgårde etter, og kjente vel såklart at her var det dårlig feste, gitt! Men istedet for å ta det med ro, er han desverre sånn at beina går bare fortere og fortere når det blir for glatt, noe som IKKE akkurat gjør saken bedre, og denne dagen var intet unntak... Det gikk som det måtte gå, det, han deiset i bakken så det sang og seilte bortover isen! Samboeren min sto og så på det hele, og tenkte "F....!! Der ryker den hesten!!" men gamlingen var heldigvis like hel. Det var bare ett problem; Han kom seg ikke på beina igjen! Han prøvde og prøvde, spant og kavet, men hadde jo ikke sjans! Sambis tok all den grusen han kunne finne og strødde som en gærning rundt ham, men grusen bare skled på isen, og ga ham ikke feste... Hadde ikke kjøpt boots til ham enda da, men en av de andre hestene på stallen hadde - dog var det bare brodd i to av dem. Så Truls (sambis) fikk laget hull og satt i brodder på de to siste i en rasende fart. I mellomtiden var stalleieren, som bor like ved og hadde sett det hele, og fjøsavløseren hans, kommet til. Nå hadde vel "Far", som vi kaller ham, ligget på isen i over en halvtime... Han hadde kavet sånn at han "ga opp" når de kom til med boots, og Truls fikk legge hodet hans pent ned, slik at hesten la seg flatt ut på siden, og han kom til for å sette på boots. (Takk og lov at jeg har en snill og medgjørlig hest som stoler på oss). Det virket visst som han sa; "Jeg greier ikke dette alene, men jeg stoler på at du fikser det for meg!" Vel vel, bootsene kom på, men nå hadde stakkars dyret slitt så mye at nå ville han ikke prøve å reise seg i det hele tatt! De dyttet og smattet, lokket og lurte, men nei. Det ble rådslått om hva de skulle prøve nå, og om de skulle ringe veterinær, om de kunne slepe ham "i land" med traktoren osv osv... Stakkars matmor lå hjemme og sov, hun, samboeren min bestemte seg for ikke å ringe meg før evt veterinæren måtte komme, og kunne plukke meg opp på turen, siden vi bor over en mil fra stallen, og jeg ikke hadde bil hjemme. Og han visste (med rette) at jeg ville blitt H-Y-S-T-E-R-I-S-K av å sitte hjemme og ikke vite hvordan det så ut og bar avsted. Det endte med at de kjørte traktoren bort mot hesten i første omgang, for så å se litt på hvordan det var best å gå frem. Og det var det som skulle til! Far synes nemlig ikke at traktorer er noe særlig, han, så da traktoren var et par meter fra ryggen hans bestemte han seg visst for at, nei, dette går ikke, og reiste seg uten problemer. Så fulgte han pent og rolig etter, i fotsporene til Truls, bort til stallen, hvor han ble satt inn. Etter dette lot jeg barfot være barfot, og ringte hovslager, og neste formiddag hadde begge hestene fine, nye sko med kraftige brodder! De hadde dem på til isen begynte å forsvinne, og blir det noengang så mye is igjen, så kommer de nok på igjen for en periode! (Nå er de barføtt igjen, men har også fått hvert sitt sett med "joggesko" med pigg! Liker dem!!)
T. Boysen	Postet - 19/01/2007 : 22:33:41
	Ja, å være en liten hest med lavt tyngdepunkt og et kort bein i hvert hjørne, er en fordel på glatt føre. Da er det værre å ha laange tynne bein. Det blir å sammenligne med Trampe og Bambi på isen.
Vilgot	Postet - 19/01/2007 : 07:53:18
	Kan bare si det at det ble sko på fjordingen min nå, for å trene på glatta uten sko det var ikke han villig til. Det var store planer om barfot hest, men jeg kan ikke risikere at han faller å slår seg. Shettisen hjemme han er en stødig kar så han får fortsette uten sko, men jeg har måtte gått med ei bøtte sand foran han flere ganger i vinter. Han kunne ha blitt ballett danser sånn han går :o)
AinaVj	Postet - 18/01/2007 : 12:37:47
	Husker vi hadde en shettis på gården som var barfot. Da vi hadde hestene stående på jordet, var de alltid i den helt andre enden, utenom lille odin. Han var alltid den som stod klar ved porten. Det gjordet er en nedoverbakke som ender opp i flatmark lenger nede. Det vi pleide å gjøre var å sette oss opp på han, ri han ned til hestene våres, og deretter sette oss opp på våres egne hester og ri opp igjen, så vi slapp å gå ut i dypsnøen. En dag hadde det regnet, og neste dag hadde det snødd. Det så jo uskyldig ut, men det var da ren is under snøen. Noe vi ikke var klar over. Skal si at jeg måte le da det så ut som om lille Odin og min venninne "rutsja" nedover i full fart. helt utrolig at han klarte å holde seg på beina nedover der, hehe. Venninne mi slang seg av av hensyn til lille Odin, og dem begge fortsatte å skli nedover ved siden av hverandre. Gikk bra med han heldgvis, men fytti rakkern som jeg lo. nå er jo jeg litt skadefro av meg også da.
\|\| Marthe	Postet - 17/01/2007 : 21:51:45
	Huff, den har jeg mange av. Husker en spesiell episode her i fjor, i starten på vinteren. Jeg skulle leie en hest opp fra ridehuset. Det var kjempeglatt, og jeg måtte runde en ganske krapp sving. Prøvde å finne steder hvor det ikke var is. Plutselig skled hesten jeg leide og hesten landet på framparten. Den kom seg opp igjen, og vi gikk videre. Når vi kom inn i stallen blødde den ut av munn. Ble dritredd, men "heldigvis" hadde den bare bitet seg av en bit av leppen sin. Dyrlegen kom og nappet av den biten som bare hang og slang. Heldigvis ble det ingen varige meen, og hesten er helt frisk & rask ^^
solanju	Postet - 16/01/2007 : 23:13:26
	ja det er HELT skummelt nå. Vallaken min NEKTER å bli leid, han går heller så lydig som en prest etter meg løs TAKK! og det er sikkert fornuftig av han. Min dølske fjellgeit holder seg fremdeles på beina, selv med grime og leietau!
T. Boysen	Postet - 16/01/2007 : 23:04:22
	Viser til historien med Pernille og meg på holka, som står under "artige historier". Den kunne like godt skjedd i disse dager, for det er driiitglatt!
solanju	Postet - 16/01/2007 : 16:18:11
	Ikke skrekk kanskje men.... Linnea har bodd hos meg siden hun var liten, og hun har alltid vært ei snusfornuftig dame. Før jeg fikk Bajas, hadde jeg diverse hester til opptrening og selskap for Linnea. En av dem var en dølavallak som rett og slett ikke var av de smarteste. Gamlestallen min var ikke av de beste, og det største problemet var en liten men bratt bakke fra veien og ned til stalldøra. der hadde det seg med å bli temmelig isete på vinteren. For ikke å bli sklidd ned, lærte jeg hestene å gå inn på stallen sjøl, sånn at på ekstreme dager, slapp jeg å leie dem. En kveld da Linnea og Guten skulle inn på stall, var det skikkelig ille. jeg hadde ikke noe å strø med, og jeg syns liksom jeg hadde feste sjøl. bestemte derfor at jeg fikk prøve å la dem gå inn sjøl. Linnea var først ute av gjerdet, med nesa mot bakken og retning stallen. vel bort ved nedoverbakken snuste hun, ristet på seg, og gikk borti grøfta. Vallaken, som kom rett etter var ikke like lur, han tenkte nok mest på innholdet i krybba og bare rusla på. Først forsvant frambeina framover, deretter kom bakbeina etter i en viss fart. Og han stoppet i døråpningen med et brak. alt gikk jo bra da, men bambi var vel mye mer elegant enn dette igrunn. Hehe.. I grøfta sto Linnea og så ut som hun syns han var det største brødhue av alle. Hun, som bare var et halvt år, snuste seg fram til en slags vei. og da det var en liten bit igjen som BARE var is, hoppet hun elegant over og landa feiende flott i stallgangen! Lure jenta! trenger jeg å si at jeg skaffa en diger dunke grus til seinere bruk.....?

Image Forum 2001

This page was generated in 0,19 seconds.

Snitz Forums 2000

[Vilkår] [Mix/Forum-regler] [FAQ] [Annonsere] [Om oss]
2002-2025 © Hestemarked.no - Norges største hesteside!
Du kan enkelt Slette din bruker/vip eller Kontakte Kundeservice.
Start/Stopp nyheter+info pr epost og sms på din medlemsside.
Send "HEST SLETTBRUKER" til 1963 (0,-) for å melde seg ut av alle
tjenester (Medlemskap, VIPside, SMS mm.) på Hestemarked.no.
Send "STOPP" til 1963 (0,-) for å stoppe alle tjenester fra 1963.
Vi forbeholder oss for trykkfeil og feil i informasjon/spesifikasjoner.