hestemarked.no - Norges Største Hestemarked! [ Hest / Ponni / Hesteutstyr / Rubrikk annonser / Kjøp / Salg / Stall / Debatt / Kurs / Nyheter / Ridehesten / Rytter / Webshop / Hestebutikk / AUksjon / Nettbutikk ]

Hestemarked.no

Hundemarked.no

Kjøp og Salg

VIP-hjemmesider

MIX-debatt

MIX - for Hest og Hund!

MIX - for Hest og Hund!

Brukernavn:	Passord:		Velg språk
Lagre passord

Alle fora

Hest - Generelle forum

Diverse

Sjelefrende?

MERK: Du må være registrert for å kunne sende et svar.
For å registrere, klikk her . Registrering er gratis!

Skjermstørrelse:

Brukernavn:

Passord:

Format modus:

Format:

Melding:

* HTML er AV
* Forumkode er PÅ

Smileys

Kryss av her for å inkludere signatur fra din profil.

E M N E H I S T O R I K K
AnneSpotGinaOgHuldra	Postet - 29/06/2006 : 12:06:59
	Noen som har funnet sin sjelesfrend blant hestene? Jeg har vært borti mange hester, men jeg sitter igjen med at Gina må være hesten i mitt liv! Jeg har aldri fungert så bra sammen med en hest før, kjemien stemmer 100%! Dette var noe som gikk seg til, da jeg først fikk henne på fòr første gangen var hun en "motbydelig gamp" som beit, kunne ikke stå i ro og var den mest sjenkeldøve hesten jeg hadde vært borti. Men nå er hun akkurat som en unghest, håper vertfall at hun er det enda, har jo stått borte på fòr et år.. Spot og meg har også den riktige kjemien, men så er det bare noe mellom meg og Gina ;)
15 S E N E S T E S V A R (Siste først)
sofie	Postet - 30/06/2006 : 22:40:22
	Lasso er hesten i mitt liv! er bare noe spesielt med ham. vi har aldri hatt det sånn at alt er perfekt og vi leser hverandres tanker.. osv Men det er bare et spesielt bånd mellom oss, som ikke går ann å forklare. vi er ofte uenige, men det har liksom ikke noe å si. elsker ham så høyt alikevel. tror det har noe med den tilliten han har vist meg. Han kom fra en plass han ikke hadde det så bra. han var i sitt eget lille "nøtteskall". han gjorde aldri noe mot noen. men han overså alt. han godtok alt. akkurat som han hadde stengt seg inne for å sleppe å bli redd og forvirret for ting. men etterhvert virket det som han løsnet litt på "skallet" og han begynte å stole på meg. men det var min jobb å holde på tilliten. bare noe så enkelt som hvis vi rev ett hinder forsvant tilliten. da kunne ikke han stole mere på meg, og han nektet å hoppe. etterhvert har han begynt å stole mere på meg, og jeg føler han har åpnet nnøtteskallet sitt.. Han er liksom mitt alt, kan ikke tenke meg livet uten ham lengre. sitter å gråter litt jeg nå, savner han nå når han er på sommerbeite
Anette&Ali&Aurello	Postet - 30/06/2006 : 16:00:49
	Nå burde jeg vel egentlig si at det er mine nåværende hester som er mine sjelefrender...men med en gang jeg leste overskriften, så var det min kjære kjære Mille som dukket opp, enn nordlandshest som bodde hos meg i et halvt år. Mille var sta, men likevel villig. Hu og jeg trasket turer sammen, hu stakk aldri av selv om jeg ikke brukte leietau... Hun var den første hesten jeg hadde helt ansvaret for, og vi forsto hverandre så godt, Hu skjønte når det var på tide å slutte å tulle, og jeg forsto når hu hadde en dårlig dag...Men en helforhest er en helforhest. Når eierne ikek ville selge, flyttet hun til Skien. Hun var virkelig hesten i mitt liv...<3 Savner henne masse masse
sigyn,brauta og rubin:)	Postet - 30/06/2006 : 05:23:29
	håper man kan ha flere,vet at sigyn er min i hvert fall..
nutte	Postet - 30/06/2006 : 02:34:10
	wantillo! etter jeg hadde ridd på rideskole i ett år fikk jeg en treåring som kun hadde blitt litt ridd i skritt og trav, nemli wantillo. mye jobb stod foran oss, men vi fikk det til har tilog med fått han til å hoppe 1.10. vi har utviklet oss sammen, skal aldri verden selge han! er kjempeglad i han, det varmer ekstra når jeg går hjem fra skolebussen og hører knegging fra innhegninga;) nelly fikk jeg ett året etter jeg fikk wantillo, hun var to år da. Men det ble litt annerledes fordi hun er shettis, hun var kjempelett å innri;) litt sta da men:P
maane	Postet - 30/06/2006 : 02:05:23
	Jeg er fullstendig forelsket i hesten min, Dimma. Uten henne vet jeg ikke hvor jeg hadde vært ... Den andre hestene mine betyr også mye, men Dimma er mitt hjertebarn. Først må jeg få nevne moren hennes, Askja. Hun var min første hest. Stor og vakker, og hun har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Det var tungt den dagen hun ble solgt, men hun har det godt der hun er. En veldig spesiell hest som alltid vil bety mye for meg. Dimma ble født sommeren 1997, var menneskesky og vill. Hadde et noe spesielt lynne ... Vokste opp i unghestflokk. Til tross for det var hun ganske respektløs og frekk, noe som gjorde innridningen litt innviklet. Men de som "temte" henne gjorde en utrolig jobb. Da jeg begynte å ri henne var hun uselvstendig, lat, kunne absolutt ikke ris på bane, var skeiv og stiv, og gikk ikke et steg tølt. Sjenkler og pisk forsto hun ikke poenget med. Tøyler kunne man såvidt stoppe og svinge med ... Hun eide ikke muskler og ble lett tynn. Konsentrasjonsevne fantes ikke, og å stå stille var fremmedord. I dag er hun drømmehesten. Vi matcher utrolig godt. Jada, hun har fortsatt temperament og blir sint hvis hun synes jeg krever litt for mye, men det er nå forsåvidt greit, så vet jeg hvor grensene hennes går. Hun har nå begynt å jobbe i form i både skritt, trav og galopp. Hun er velbalansert og lydig for setet. Jeg har tro på at hun kan nå LA-nivå i dressur, selv om jeg ikke har som mål å starte noe i den grenen. Hun hopper også utrolig bra, og er veldig spenstig. Hun har fått masse vilje og går godt frem. Tølten kom først i år, og den har begynt å komme ordentlig på plass. Hun har godt med muskler (og litt annet ...kremt.) Kommer seg frem i all slags terreng og går overalt. Hun er myk og god å sitte på i alle gangarter. Og hun lærer det meste, selv om det gjerne tar tid. Det som er så gøy er at hun hele tiden utvikler seg, og jeg kommer som regel alltid hjem med en aha-opplevelse etter å ha ridd henne. Og så er det da bare noe helt spesielt mellom oss. Jeg kan se på og beundre henne, og blir ikke lei. Det er rett og slett som en forelskelse som ikke går over. Og jeg tror at hun ser på meg som en god leder som hun stoler på og trives sammen med. Det virker som om hun gjør mye for å glede meg. Samtidig er det noe ved henne som fortsatt er litt vilt, og det liker jeg. Jeg er bare så ufattelig glad i henne, og håper hun blir hos meg lenge!
T. Boysen	Postet - 30/06/2006 : 01:25:31
	Hvis dere har lest mitt innlegg om "forvandling av hest", så vil dere forstå at min gamle nl-hest var "en sjelden juvel". Det var øynene hennes - BLIKKET - som gjorde at vi kjøpte det gamle "fugleskremselet". Hun FORSTOD alt, var alltid snill, mild og god. Kan vel påstå at vi hadde en "mental kommunikasjon". Hun var en enestående hest. Nå har vi hennes datter, og også hun er likedan. Vi "kommuniserer" og hun har også dette "blikket", som gjør at vi har et helt spesielt forhold. Hun er nå "bare" 22 år gammel, og vi håper å beholde henne i mange år til. At jeg har vært så heldig å oppleve to "sjelefrender" anser jeg som et stort hell.
Kurre	Postet - 30/06/2006 : 00:18:31
	Árvakur... Han er min bedre halvdel,den som alltid gjør meg glad når jeg ser den,den som gjør at jeg aldri vil si meg fornøyd med den rytteren eller det hestemennesket jeg er,den jeg ofrer alt for. Å være,for å sitere Line; ei halvgammal kjerring og bli sånn når man ser på en liten Islandshest er...dustete,litt tåpeøig og ikke så rent lite flaut,men det får da vel heller være. Jeg har hatt andre som jeg har hatt spesielle forhold til/følt "noe" i kontakten med. Goas,min gamle favoritt på rideskolen da jeg var liten. Gikk og kikket på ham i sikkert flere år før jeg kom dit at jeg red ham. Star Rhythm,gammel galoppør som kjempet til det siste på løpsbanen og fikk verdens mest uverdige avsluttning som fullstendig ødelagt skolehest på Damgården.Enkelte hesteskjebner er bare til å gråte av. Charlie Char,først "passhest" på Hovland,siden min egen etter endt løpskarriere. Enda en hest som opplevde mer vondt enn det som burde være lov. Sundowner,min "Robert" hva vi opplevde... Teig-hans,en helt spesiell liten dølating. Eng-Prinsen,en annen som alltid har en plass i hjertet mitt. Magni,"fostersønnen min" Bodde her ca et halvt år,ble altfor glad i,altfor fort. Frosti,bodde her lenge,min lille...savner forferdelig,fremdeles dårlig samvittighet for at jeg sviktet. Jeg har møtt noen hundre hester i min tid og noen er blitt helt spesielle for meg. Kurre er dog allikevel...min Kurr.
SkyggenogCo	Postet - 29/06/2006 : 23:52:23
	Jeg har også vært borti mange hester, men hesten i mitt liv er min Skyggen. Vanskelig å sette ord på hva jeg føler for henne... Ubeskrivelig.
Cowgirlchris	Postet - 29/06/2006 : 23:40:18
	Jeg og Roxette er som de to halvgamle kjerringene av noen venninner vi er.. Hun har valgt å være min hest, og vi kjenner hverandre veldig godt. Jeg aksepterer hennes særegenheter og hun aksepterer mine. Vi er som et gammelt ektepar.. ;-) Frøken er som en datter. Hun føler en sterk nærhet til meg, og jeg føler ansvaret. Vi kommuniserer og krangler, og hun viser at hun bryr seg om meg slik en datter kan gjøre for sin mor. Hun bøyer seg alltid for min vilje og hun vet hun kan stole på meg. Men en protest bør jeg nok regne med.. ;-) Line.
AneBlidaBranaTindra	Postet - 29/06/2006 : 23:39:43
	Blida er den som står meg aller nærmest og er min sjelfrende. Vi er så like at det er nesten skremmende. Vi har til og med hatt akkurat samme skadene på samme sted samtidig hver gang!(de som har vært på hjemmesida mi skjønner at det har blitt en del..) Men personeligheten og tempramentet er kliss likt. Vi vil begge opp og frem, vi har en utrolig omsorg og omtenksomhet ovenfor hverandre, vi er...ja, jeg klarer ikke beskrive det en gang. Vi er ett. Greit og enkelt, vi er ett.. Blida kjenner meg bedre enn jeg gjør det og omvendt. Vi vet akkurat hvor vi har hverandre, vi stoler blindt på hverandre. Har aldri før opplevd et slitk forhold til en hest, og det vi har vært igjennom sammen har bare gjort båndet vårt enda sterkere. Det har blitt mange tårer for den hesten, men også så uendelig mange smil. dessuten, vi har felles foreldreansvar for Brana :p
Eikdokka	Postet - 29/06/2006 : 23:30:30
	Eikdokka er min Sjelefrende. Kan ikke beskrive hvor godt vi kjenner hverandre, og vi vet nøyaktig hvor hverandres grenser går. Hverandres reaksjoner på ting og ikke minst når humøret er på topp Jeg kan faktisk begynne å gråte bare med tanken for en fantastisk hest jeg får love å dele så mange herlige stunder med, skjønner hva du mener Ingvild (og Kenzo)! Ingen hest, menneske, ting eller følelse kan måle seg med de følelsene Eikdokka gir meg.
Liv-KleppanBest	Postet - 29/06/2006 : 19:27:19
	jeg har hatt flere gode heste-venner som har betydd mye for meg. som Buvena, min alle første förhest. hun lærte meg mye, men var veldig sta. hun viste tydelig når jeg gjorde ting galt, og når jeg red og stelte henne riktig. vi ble et team etter et års tid og red mange lange turer. da hun døde for et par år siden, ble en del av meg borte også. så er det ulrik da. den håpløse tre år gamle hingsten som hadde hatt mange stalljenter. alle ble lei og sluttet fordi han var en ekte ramp som p.g.a manglende håndtering som bitteliten ikke skjønte hvordan man skulle oppføre seg. jeg har hatt ham i et år nå og brukt så innmari mye tid på å gå turer og tømmekjøre at jeg har mistet tellingen. i sommerferien i fjor red jeg han inn. en ung hingst med sterke meninger og ei jente på fjorten år er vel i følge folks meninger en veldig dårlig kombinasjon. men jeg følte meg frem og det gikk utrolig bra. nå er han like rolig og håndterbar som en hvilken som helst voksen hest. han reiser nå snart, og jeg gruer meg veldig. han kan fortsatt finne på noen sprell, men gjør det godt igjen ved å lytte til mine sinaler så godt han kan. han er en sveldig spesiell hest som jeg aldri kommer til å glemme. en ekte venn. Kleppan Best (kjent som Zatan): om min egen hest er en sjelesfrend er jeg ikke sikker på. men vi har god kjemi iallefall. sånn som i vinter, da han ikke ville komme inn fra paddocken. jeg er overbevist om at han ville leke litt, for han gikk mot meg, og da jeg nærmet meg begynte han å løpe fortere og fortere. jeg løp i motsatt retning, og da bare glodde han rart på meg. da jeg la meg ned i snøen og rullet rundt kom han bort for å se. blikket han sa: " hva gjør du?!?". det er en av de mange episodene som gjør at jeg føler at jeg og zatan har et godt forhold. han merker det med en gang hvis jeg er litt stressa en dag. da oppfører han seg helt fint, og gjør ikke noe tull. men hvis jeg er veldig glad og blid en dag begynner han å skvette litt rundt og kanskje gi fra seg noen gledesbukk. når vi finner noen hindre i skogen blir begge to glade. vi elsker nemlig å hoppe, begge to. han spisser ører og tripper beigestra hvis han ser noen stokker som ligger over veien vi rir på. og så klør vi hverandre ofte. hvis jeg klør han bak ørene, begynner han å bevege leppa si attogfram på t-skjorta mi. ser jeg på hoven hans og bøyer meg litt ned, løfter han dem opp. slike små ting som det gjør hverdagen min bedre og lettere. han er en utrolig god venn jeg aldri vil skilles med. han er alltid i hjertet mitt.
Ingvild og Kenzo	Postet - 29/06/2006 : 18:13:05
	Montesse var jo min første hest, og jeg elsket henne kjempehøyt. Men det var alltid noe som ikke stemte 100% med oss, jeg ville nok mer en hun kunne. Hun hadde jo kjempekapasitet egentlig, men hodet fulgte ikke alltid helt med, og hun var rett og slett litt redd. Mange sa at hun bare tulla, men jeg tror og vet at hun faktisk ikke var så trygg. Dette var jo bare under ridning, spesielt på stevner, men det ødela liksom en del av samholdet mellom oss. Så jeg solgte henne med tungt hjerte, gråt i flere dager etterpå, men jeg VET at hun har det godt der hun er nå. Kenzo. Han er fantastisk. Han er utrolig. Han er min beste venn. Jeg elsker han. Jeg kan begynne å gråte bare av å tenke på han, verken fordi jeg er trist eller glad. Det er bare de sterke følelsene jeg har for ham som kommer. Det høres kanskje klisjé ut, men det er bare sånn det er. Han er mitt alt, og jeg håper og tror han føler det samme som meg. Kenzo.
MajaJ	Postet - 29/06/2006 : 14:18:41
	Snufs Det er virkelig rørende og lese Nei, jeg har nok ikke funnet min sjelefrende enda, men håper jeg finner det den dag jeg skal ha min egen hest.
Løkki	Postet - 29/06/2006 : 14:17:31
	Belinda, som eg hadde frå eg var 13 til eg var 17. Og som eg også hadde i vinter. Følte på ein måte at vi kommuniserte på eit litt anna nivå enn eg har kommunisert med dei andre hestane mine. Visste kva humør ho var i den dagen omtrent før eg såg ho. Snakka til ho om alt, og følte faktisk at ho forsto det eg sa, eller i alle fall korleis eg hadde det. Trøsta meg og oppmuntra meg når eg var lei. Ein gong eg hadde ein dårlig dag, så leidde eg ho ein tur. Ho var i ertehumør, og dytta meg med hovudet så eg plutselig stod med vatn opp til knea i ei lita elv som gjekk under vegen. Belinda stod og smilte i vegkanten, akkurat som ho lo;) Måtte berre le eg også, og humøret var plutselig mykje bedre. Når eg fekk ho tilbake i vinter var det annaleis, ho er 23 år gammal, og har blitt gammal og sær. Føler at det er vanskelegare å få kontakt med ho, ho har nok blitt litt senil? Oppførte seg litt rart også. Men den hesten var eg fullstendig på bølgelengde med, og vi hadde det utrulig gøy sammen!

Image Forum 2001

This page was generated in 0,12 seconds.

Snitz Forums 2000

[Vilkår] [Mix/Forum-regler] [FAQ] [Annonsere] [Om oss]
2002-2025 © Hestemarked.no - Norges største hesteside!
Du kan enkelt Slette din bruker/vip eller Kontakte Kundeservice.
Start/Stopp nyheter+info pr epost og sms på din medlemsside.
Send "HEST SLETTBRUKER" til 1963 (0,-) for å melde seg ut av alle
tjenester (Medlemskap, VIPside, SMS mm.) på Hestemarked.no.
Send "STOPP" til 1963 (0,-) for å stoppe alle tjenester fra 1963.
Vi forbeholder oss for trykkfeil og feil i informasjon/spesifikasjoner.